Vektlaus

En av musikkhistoriens mest brukte klisjéer er idéen om «det vanskelige andrealbumet». Spesielt når man har brakdebutert, slik Daniel Kvammen gjorde med «Fremad i alle retninga» i 2015. Plata ble trippelnominert til Spellemann, singelen «Du fortenar ein som meg» var en av årets mest spilte låter på NRK P3 og Kvammens reise fra skiheisen på Geilo til glansede magasinsider og store TV-opptredener ble et vaskeekte, moderne musikkeventyr.

Men når man setter på «Vektlaus» blir det raskt åpenbart at Kvammen er en artist som trives med kniven på strupen. Sammen med sitt eminente band og produsent Even Ormestad har geilingen meislet ut et oppsiktsvekkende vitalt album, som formelig bobler over av meloditeft, store følelser og en fandenivoldsk formidlingsglede.

Lydbildet er atskillig mer synthpreget og moderne enn på debutalbumet, men tematisk sett er Kvammens tekster på «Vektlaus» sentrert rundt et evig aktuelt tema. Kjærligheten, og nærmere bestemt tapet av den, gjennomsyrer de ni låtene som utgjør plata. Med prisverdig hudløshet skildres de ulike stadiene av et brudd, og tankene går til klassiske breakup-album som Springsteens «Tunnel Of Love» og Dylans «Blood On The Tracks».

Men selv i det dypeste mørket finnes det lys, og på albumets episke avslutningslåt «Det beste ventar fortsatt», reiser Daniel seg fra asken og kaoset, og slår fast at:

Universet det er stort

Og me er så små me to

Men har du tenkt på kor befriande det er at det er uendeleg

Og av alt ditt auge ser

Så er lyset det sterkaste som er

Sporliste:

1. Ingenmannsland

2. Om du vil ei gong til

3. Me dansar ikkje for moro skyld

4. Eg og du for alltid

5. Her kjem samtida

6. Me to var ikkje lagd for denna verden

7. Skostredet

8. Gatelangs gjennom sorg og synd

9. Det beste ventar fortsatt